Alternativet til å utvinne rutil i Norge er å utbytte land i den tredje verden

(Innlegget under er hentet fra kommentarfeltet til en artikkel i Firda)

I Afrika produseres totalt 322 000 tonn rutil av totalt 900 000 tonn som var verdsproduksjonen i 2017.

Under vises en oversikt over rutilprodusenter i Afrika med årleg produksjon. Henta fra https://minerals.usgs.gov/minerals/pubs/mcs/, (alle tal i 000 tonn):
Senegal 10
Kenya 80
Mozambique 7
sierra leone 160
South Africa 65

Det vil sei at over ein tredjedel av all rutil i verda vert produsert i Afrika. Staalesen henvdar at det er usakleg at ein dreg inn utnytting av fattige, barnearbeid og dårlege arbeidsforhold i debatten om Engebø og sjødeponi. Er det eigentleg det? Som påpeikt har Miljødirektoratet slått fast at det ikkje er realistisk å ha gruvedrift i Noreg utan å deponere masser i form av landdeponi eller Sjødeponi. Den direkte konsekvensen av AP Vestland sitt partiprogram der dei slår fast at gruveprosjekt skal ha tilnærma null deponering av masser, vert derfor at det i praksis vert forbod mot gruvedrift. Skal det vere forbod mot gruvedrift må ein finne desse ressursane ein anna stad.

Dette gav eit lite søke meg når eg søkte på rutil og titantium-produksjon og gruvededrift i Sør-afrika og Mosambikk:

https://www.theguardian.com/world/2016/jun/12/south-africa-titanium-mining-giant-xolobeni

http://www.irinnews.org/news/2007/12/05/miners-demand-safety-first

https://www.miningafrica.net/mining-news/mining-conditions-south-africa

https://clubofmozambique.com/news/mozambique-government-suspends-haiyu-for-dangerous-mining-activity-amnesty-international/

https://mg.co.za/article/2018-10-16-they-have-taken-our-beautiful-sand-from-us-and-left-nothing

http://roape.net/2016/03/18/mozambican-workers-and-communities-in-resistance-part-

Siste link dokumenterer alle streikane som har vore dei siste ti åra i Mosambik. Problem med mykje korrupsjon og staten har lokka utanlandsk kapital til landet med lovnad om billeg arbeidskraft i mellom anna gruveindustrien. Det er eit ganske omfattande dokument. Lønningane er så lave at dei har problem med å overleve på dei. Kenmare (produsent av rutil) har vore mål for fleire streikar og det har også gruvekjempen Vale.

Sidan det dukka opp så mykje berre på desse landa har eg ikkje søkt meir for det er nok til å dokumentere poenget som Staalesen i Vestland AP forsøker å forfekte som usakleg og øydeleggjande for debatten. Dersom ikkje vi i den vestlege verda ikkje utnyttar ressursane vi har, fører dette til at dei blir henta andre stadar under heilt andre forhold. Har ein alternativ kan ein stille krav til selskapa ein kjøper fra, men har ein ikkje det og er avhengig av ein råvare, så sei det seg sjølv kva utfallet vert.

Det er tydleg at Vestland AP ikkje skal ha noko fotavtrykk fra gruveindustrien på Vestland, tenker alle slik vil det naturleg nok framtvinge at dette fotavtrykket havner ein anna stad og da er det mest sannsynleg større.

Engebø og grønt skifte

Grønt skifte

Det snakkes mye om “grønt skifte” i media i dag. Dessverre er det lite diskusjon om hva dette egentlig betyr og hva det vil innebære for oss å gjennomføre i praksis. Men det er i hvert fall hevet over envher tvil at et “grønt skifte” vil innebære stor bruk av mineraler og metaller. Som et eksempel kan en se på elbiler. Den estimerte veksten i produksjon av elbiler utgjør et behov for litium langt utover det som produseres i verden i dag. En ser derfor at det nå startes flere nye gruver for å møte etterspørselen i årene som kommer.

I følge Wikipedia forbruker Europa 20 prosent av verdens årlige produksjon av mineraler og metaller men produserer kun 2.5 prosent. Produksjonen må derfor foregå andre steder, og ofte i den tredje verden under svært dårlige miljø- og arbeidsforhold. Se for eksempel denne artikkelen i The Guardian: http://www.theguardian.com/global-development/2015/aug/15/developing-countries-high-price-global-mineral-boom

I denne sammenhengen framstår diskusjonen om Engebøprosjektet som svært navlebeskuende. Vi vet at titan brukes i en mengde produkter fra iskrem, tannkrem og maling til høyteknologi som fly, biler og medisin. Så dette er altså et produkt som er helt nødvendig i vår vestlige verden og for å gjennomføre et grønt skifte. Det kan også oppnås store miljøgevinster ved å bruke titan i stedet for andre metaller i transportindustrien ved at vekten av blant annet fly kan gjøres lavere.

Men, hvis vi ikke vil produsere dette i Norge, blir dette metallet i stedet kjøpt på verdensmarkedet. Miljødirektoratet har konkludert med at Engebøprosjektet vil ha minimale miljøkonsekvenser. Eller som Hambro selv uttaler det i Dagbladet: ” Aktiviteten vil opplagt ha miljøkonsekvenser, men ikke i det omfanget som debatten kan gi inntrykk av.

Er det rettferdig at vi i Norge ikke skal godta noen minimale miljøkonsekvenser men heller utsette andre for enda verre ødeleggelser ved å handle disse råvarene fra den tredje verden? Er det på denne måten den globale miljøkampen vinnes, eller er vi fornøyd bare vi ikke risikerer noe i “vår fjord”?

Utfordring

Jeg vil utfordre Natur og Ungdom, Naturvernforbundet og andre motstandere av Engebøprosjektet med følgende:

Kan dere sette opp en konferanse eller arbeidsgruppe der temaet er:

“Hvordan på en bærekraftig og rettferdig måte forsyne verden med nødvendige mineraler for et grønt skifte.”

Min mening er at dette er en av de store globale miljøutfordringene verden står overfor, og det ville derfor bidra til mer troverdighet for miljøbevegelsen å gå inn i en slik problemstilling. Disse utfordringene kan ikke løses ved bare å si “nei”.

Responsible mining

Europa er storforbruker av mineraler og metaller, men utvinner svært lite selv. Det er derfor et etisk dilemma at vi ved å bruke produkter som inneholder disse mineralene og metallene indirekte blir ansvarlig for utbytting av gruvearbeidere som gjerne jobber under svært helsefarlige forhold i gruver i den tredje verden. I tillegg er ofte miljøstandarden langt verre enn den ville vært ved tilsvarende drift her hjemme.

Denne artikkelen i The Guardian prøver å vise at den tredje verden betaler en høy pris for den vestlige verdens mineralboom.

Det har blitt startet initiativer for å forbedre denne situasjonen. Et eksempel er IRMA – Initiative for Responsible Mining.

Heldigvis er dette også et fokus på konferanser for industrien. Se link til GeoNor 2016.

Svar fra Venstre om fjorddeponi

Mailtråden under viser korrespondanse med nøkkelpersoner i Venstre.

1. Spørsmål fra investor
2. Svar fra Sveinung Rotevatn
3. Svar fra Trine Skei Grande
4. Spørsmål nummer 2 fra investor

 

1. Spørsmål fra investor

Jeg er litt undrende til Venstre sin fremtreden i miljøspørsmål den siste tiden. Venstre har tidligere fremstått som kunnskapsrike og veloverveide i de fleste saker, men jeg har opplevd en rekke miljøpopulistiske utspill med manglende faglig begrunnelse i det siste.

I miljøsaker trenger en gjerne naturvitenskaplig bakgrunn for å forstå sammenhengene. Jeg har stor forståelse for at mange synes naturfag og realfag er tungt, og har styrt unna dette i utdannelsen. Men jeg blir bekymret når en tydelig uten tilstrekkelig innsikt eller oversikt og forståelse for bakgrunnsinformasjonen kommer med skråsikre uttalelser!
Visste dere forresten at Google kjørte det prosjekt der de prøvde å løse problemene med CO2-utslipp? Som vanlig har Google brukt det ypperste av kunnskap, og resultatene er svært uventede:
Jeg ønsker også å kommentere utspillene til Venstre i forbindelse med sjødeponi i Førdefjorden. For meg som har naturvitenskaplig bakgrunn må jeg si at dere fremstår i svært dårlig lys med den type utspill. Det virker som om dere har slukt argumentasjonen til motstanderne uten å sette dere tilstrekkelig inn i detaljene.
Da fremstår man ikke med troverdighet og integritet, noe jeg mener man bør kunne kreve av politikere.
Miljøkampen er for viktig til at den offentlige debatten kun skal handle om “symbolsaker” som er fine til å sanke velgere med, men som i realiteten har lite å si for miljøet vårt!
Jeg skal begrunne med noen punkter under.
1. Landdeponi er ikke noen trygg løsning
Det fremstilles som om landdeponi ville være mye bedre enn sjødeponi, og at det siste velges kun for å øke fortjenesten til selskapet. Dette medfører ikke riktighet. Miljødirektoratet fastslo allerede i 2012 at sjødeponi i mange tilfeller er mer miljøvennlig.
Professor Einar Sletten forklarer også godt på en folkelig måte hva som skjer i denne artikkelen: http://www.bt.no/meninger/debatt/Heller-i-Fordefjorden-enn-pa-land-3260886.html
2. Miljødirektoratet har ikke advart mot sjødeponiet
Miljødirektoratet har derimot vært svært nyanserte og argumentert godt for at deponi er trygt. Se Hambros redegjørelse her:
Legg spesielt merke til følgende setning:
Aktiviteten vil opplagt ha miljøkonsekvenser, men ikke i det omfanget som debatten kan gi inntrykk av
Dette er symptomatisk for denne debatten: Miljøkonsekvensene er så små at motstanderne må ty til løgn og overdrivelser for å understreke sitt syn. Da har man tapt på forhånd!
3. Globale avveininger
Hvis ikke titan produseres på Engebø, blir den produsert i andre steder av verden. Der er helt sikkert de miljømessige løsningene dårligere. I tillegg slipper en ut CO2 for å frakte produktene til Europa.
Skal vi godta at andre steder i verden grises til for at vi ikke vil ha noen minimale miljøkonsekvenser her hos oss?
Jeg vil trekke en parallell til diskusjonen om kraftledningene gjennom Hardanger:

Jeg snakket med en kar som hadde fått mastene i “hagen”. Han sa at “alle var så opptatt med å kjempe mot mastene at de glemte å sjekke hvor mastene faktisk skulle plasseres”

Altså, en kjemper tapte kamper, og glemmer derfor de kampene en kan vinne.

La oss ikke gjøre det samme når det gjelder fjorddeponi. Engebøprosjektet blir verdens mest miljøvennlige gruveprosjekt! La oss jobbe sammen for å utvikle god teknologi og erfaring som kan eksporteres og bidra til en renere gruvedrift i resten av verden. Det vil faktisk hjelpe på miljøet i global skala.

4. Vi skal leve av “kompetanse” i Norge
Dette høres fint ut, men jeg pleier å si: “Det er ikke langt fra en visjon til en hallusinasjon”
Jeg tror det er lite realisme i at Norge skal livnære seg på kompetanse alene. Vis meg Norges svar på Google eller Apple.
Det finnes noen små unntak som har lykkes godt innenfor kunnskapsbasert industri. Men det er ingen ting i en skala som faktisk betyr noe som kan sammenlignes med oljeindustrien med hensyn på omsetning.
Jeg har selv jobbet innen kompetanseindustrien i hele min karriere, og jeg har vært med på å starte to selskaper innen dette feltet. Jeg kan skrive under på at det er vanskelig å lykkes! Jeg kan ikke se at vi har noen naturlige forutsetninger til å vinne i denne konkurransen. Tvert imot. I tillegg observerer jeg at straks denne typen selskaper lykkes i en liten skala, blir de kjøpt opp av utenlandske firma som på sikt flytter det meste ut av Norge. Mange mener dette delvis skyldes formueskatten, men det er en annen diskusjon jeg ikke vil gå inn på her.

Avslutningsvis vil jeg si følgende. Jeg mener at Venstre ville tjene på å gå ut og nyansere sitt syn i  saken om sjødeponi for å framstå med mer troverdighet. Halvsannheter eller manglende forståelse blir gjennomskuet, og en framstår uten integritet.
Vennlig hilsen

 

2. Svar fra Sveinung Rotevatn
Takk for grundig og interessant e-post.
Eg er for så vidt einig med deg i at miljøkonsekvensane av sjødeponiet til ei viss grad blir overdrive av enkelte aktørar i debatten. Sjølv er eg til dømes veldig påpasseleg med å ikkje overdrive, og seier til dømes aldri ting som at «fjorden blir øydelagt!» eller kallar deponiet for «giftdumping».
Når det er sagt meiner eg likevel dei beste grunnar talar for å seie nei i dette tilfellet. Ikkje nødvendigvis fordi eit landdeponi er ei betre løysing, men fordi det kanskje ikkje er mogleg å finne ei økonomisk og miljøfagleg forsvarleg løysing i dette tilfellet. Det er ikkje slik at alle mineralforekomstar må utvinnast for ein kvar pris, dersom prisen er for høg.
MIljødirektoratet har, når dei veg arbeidsplassar og økonomi opp mot miljøkonsekvensar, gitt eit betinga ja. Men dei har også, når dei berre legg vekt på miljøet, sagt tydeleg at dei går mot prosjektet. Havforskingsinstituttet og Fiskeridirektoratet har vore krystallklare i sitt nei til prosjektet.
For meg handlar det ikkje berre om dei konkrete miljøkonsekvensane, som alle er einige om blir betydelege. Men det handlar også om ei fryst for kva dette vil ha å seie for andre næringar. Eg har sjølv besøkt mange av dei som driv næring langs fjorden i dag, ikkje minst havbruksnæringa, og dei er oppriktig redde for konsekvensane. FHL har åtvara skarpt mot sjødeponiet, og hjå mange er det ei sterk – og etter mitt synn rasjonell – frykt for at ryktet til norsk sjømat kan få ein såpass stor trøkk som følgje av denne saka, at skaden på norsk eksport kan bli stor.

Håpar dette svarte på nokre av spørsmåla dine.
Helsing Sveinung

 

3. Svar fra Trine Skei Grande

Hei og takk for henvendelsen

Vi er selvsagt åpne for å se på alle mulige innspill knyttet til gode løsninger for miljøet. Jeg oppfatter at du er uenig i noen av våre prioriteringer. Vi jobber veldig detaljert med vår miljøpolitikk og med tett samarbeid med Norges ledende miljøorganisasjoner. Det er et viktig poeng at den miljøpolitikken vi fører er klok og basert på kunnskap. Vi noterer oss innspillene dine, og takker for engasjementet rundt vår miljøpolitikk.

Beste hilsen Trine Skei Grande

 

4. Spørsmål nr 2 fra investor til Rotevatn
Spørsmål sendt 28. april 2015. Svar ikke mottatt ennå.

Hei, og takk for grundig svar.
Dette var betydelig mer nyansert enn hva som kommer fram i media. Når jeg har lest reportasjer i media om Venstre sitt syn har det virket som om dere ønsket landdeponi i stedet for sjødeponi. Dette fordi dere har så klart gått ut og sagt at dere ikke er i mot gruvedrift, men mot sjødeponi.

Dere burde vel i stedet ha sagt at dere prinsipielt er for gruvedrift, men ser at i praksis er det nærmest umulig å finne en tilstrekkelig god miljøløsning.

Når dette er sagt må jeg også få påpeke at det er vanskelig å henge med på logikken:
Det at MD har gått mot prosjektet når en bare ser på miljøet er vel som forventet. En godtar ikke inngrep i naturen hvis en ikke har noen gevinst. Så det er kun betryggende, og burde være (og er) måten MD jobber på. De veier alltid de negative konsekvensene mot det som eventuelt oppnås.

Sannheten er at Engebøprosjektet sannsynligvis er et av de reneste gruveprosjektene i hele verden. Dette siden naturen har lagt så godt til rette med bergrunn uten problematiske tungmetaller eller radioaktive substanser.

La oss se på de største fordelene og ulempene med prosjektet. Etterpå vil jeg også sammenligne dette med lakseoppdrett som blir drevet i stor skala uten særlige protester.

Ulemper:
– 5% (4.4 km^2) av fjordbunnen vil bli tildekket i driftsperioden, og vil derfor ikke kunne opprettholde biologisk liv. (Dette arealet tilsvarer mindre enn 1/3 av arealet på land som beslaglegges av fotballbaner!)
– Noen mulige gyteområder for enkelte truede fiskearter blir ødelagt (dette har MD funnet akseptabelt siden disse fiskeartene gyter langs hele kysten og artene blir også beskattet ved fiske)
– Fiskeoppdrettsnæringen kan bli berørt
– Omdømme kan bli skadet (dette mest på grunn av at mange motstandere sprer feilaktig informasjon og kaller det for “giftdumping”)

Fordeler:
– Verdens største forekomst av Titan kan utvinnes. Dette vil redusere vesentlig mer forurensende aktivitet andre steder i verden
– Mindre utslipp av CO2 på grunn av kortere frakt til europeiske markeder
– Europa øker sin andel av produsert metall ut over de 4% som vi står for i dag (dette er globalt sett noe en kunne forvente av oss siden vi forbruker mer enn 20% av verdens mineraler
– Norge kan videreutvikle industri innen metallurgi. Vi har allerede stor kompetanse på dette, og kan utvikle denne industrien i en helt annen skala. F.eks. er det muligheter for produksjon av titan-metall som er svært etterspurt i mange teknologi- og medisinske anvendelser
– Det skapes nye arbeidsplasser og positive ringvirkninger i regionen
– Vi kan bruke disse prosjektene til å gjøre realistisk forskning på deponiløsninger. Dette vil være kunnskapsindustri som kan eksportere til utlandet, og bidra til renere gruvedrift i andre deler av verden (dette er faktisk veldig vanskelig/umulig å forske på uten å ha realistiske deponier i drift)
– Vi utviker kunnskap innen bergverksdrift. Dette vil kunne utvikles til en viktig (kunnskapsbasert) industri for Norge framover

La oss så sammenligne Engebøprosjektet med lakseoppdrett (som drives i stor skala uten mange uttalte innvendinger).

Sak Engebø Oppdrettsnæring
Utslipp -Ren finmalt sandmasse. Samme sammensetning som havbunnen ellers.
-Små mengder biologisk nedbrytbare kjemikalier (de samme kjemikaliene brukes til å rense drikkevann).
-Rester av syre som tynnes ut til ufarlige nivåer. Også funnet naturlig i naturen.
-Gjødsel tilsvarende 20 millioner mennesker
-Tungmetaller fra impregnering av merder
-Antibiotika og medikamentrester
-Genetisk forurensing (rømming)
Overvåkning -Strenge krav til overvåkning
-Stopp av utslipp straks grenseverdier ikke opprettholdes
Egenkontroll
Plassering På nøye utvalgte plasser som er funnet egnet Tilfeldige stedter langs hele kysten
Påvirkning av bunnen Legger øde deponiområdet under deponiperioden. Erfaring viser at plante- og dyreliv reetableres i løpet av 10 år etter endt deponering (Dette er ofte mye vanskeligere å oppnå ved et landdeponi) Bunnen forgiftes og legges øde under oppdretsanlegget og påvirkes negativt flere kilometer ut fra anlegget på grunn av massive utslipp av gjødsel.

På bakgrunn av de ovenstående observasjonene stiller jeg en rekke spørsmål:

– Hvilke ulemper er så store at “dei beste grunnar talar for å seie nei i dette tilfellet”. Er det noen viktige punkter jeg har glemt?
– Hva er så mye verre ved Engebøprosjektet enn lakseoppdrett?
– Eller eventuelt, hvorfor får oppdrettsnæringen holde på som før (selv om Riksrevisjonen har slått fast at næringen drives på en ikke bærekraftig måte), mens Engebøprosjektet møter aktiv motstand?
– Hvorfor får oppdrettsnæringen lov til å slippe ut enorme mengder kloakk i fjordene våre mens kommuner med noen få tusen innbyggere er pålagt å rense?

Ellers drives det 7 aktive sjødeponi i Norge per i dag. Ingen av disse kan akkurat beskrives som en miljøkatastrofe, så erfaringen med denne typen deponi er relativt gode etter min oppfatning. Hva er det jeg overser eller har misforstått?

Når det gjelder MDs rolle:
Nå har Miljødirektoratet, vårt øverste organ på forurensning, vurdert alle tilgjengelige rapporter. De har sett på de innspillene som har kommet fra HI, DNV og alle andre, og vurdert dem opp mot hverandre. På bakgrunn av dette har de kommet med en konklusjon som sier at miljøpåvirkningen vil bli marginal. Eller som Hambro sier i sitt innlegg i Dagbladet:
“Aktiviteten vil opplagt ha miljøkonsekvenser, men ikke i det omfanget som debatten kan gi inntrykk av”

Når så MD har kommet til en slik konklusjon gjennom en langvarig faglig gjennomgang av data, mener jeg at Miljøbevegelsen og motstanderne har bevisbyrden for å vise hvor konklusjonen deres eventuelt ikke holder faglig mål. Dessverre opplever jeg i stedet at de samme vrangforestillingene blir gjentatt gang på gang uten noen reell faglig analyse og argumentasjon.

Forhold til næringsliv
Som gründer og investor må jeg si at denne saken har skremt meg til de grader. Jeg har bestemt meg for ALDRI mer å investere i noe som krever politisk godkjennelse og som ikke kan flyttes ut av Norge med et pennestrøk!
For å kunne gjøre fornuftige investeringer, og på den måten bidra til verdiskapning i landet, er det tvingende nødvenig at en kan vurdere saker på et faktabasert grunnlag. Det er til dags dato ingen motstander av Engebøprosjektet som har greid å forklare for meg hvorfor prosjektet er så skadelig og farlig. Derfor oppleves det som “bingo” når en skal prøve å skape noe nytt.

Dette er en stor utfordring for meg i min rolle som industriskaper. Jeg mener også det er en stor utfordring for Venstre som påberoper seg å være næringsvennlig og som ønsker å bidra med et “nytt næringsliv” i Norge etter oljen.

Igjen, takk for grundige tilbakemeldinger, og jeg håper mine synspunkter kan gi dere noen nye nyanser i tankene for det videre politiske arbeidet.

Vennlig Hilsen