Grønt skifte

Det snakkes mye om “grønt skifte” i media i dag. Dessverre er det lite diskusjon om hva dette egentlig betyr og hva det vil innebære for oss å gjennomføre i praksis. Men det er i hvert fall hevet over envher tvil at et “grønt skifte” vil innebære stor bruk av mineraler og metaller. Som et eksempel kan en se på elbiler. Den estimerte veksten i produksjon av elbiler utgjør et behov for litium langt utover det som produseres i verden i dag. En ser derfor at det nå startes flere nye gruver for å møte etterspørselen i årene som kommer.

I følge Wikipedia forbruker Europa 20 prosent av verdens årlige produksjon av mineraler og metaller men produserer kun 2.5 prosent. Produksjonen må derfor foregå andre steder, og ofte i den tredje verden under svært dårlige miljø- og arbeidsforhold. Se for eksempel denne artikkelen i The Guardian: http://www.theguardian.com/global-development/2015/aug/15/developing-countries-high-price-global-mineral-boom

I denne sammenhengen framstår diskusjonen om Engebøprosjektet som svært navlebeskuende. Vi vet at titan brukes i en mengde produkter fra iskrem, tannkrem og maling til høyteknologi som fly, biler og medisin. Så dette er altså et produkt som er helt nødvendig i vår vestlige verden og for å gjennomføre et grønt skifte. Det kan også oppnås store miljøgevinster ved å bruke titan i stedet for andre metaller i transportindustrien ved at vekten av blant annet fly kan gjøres lavere.

Men, hvis vi ikke vil produsere dette i Norge, blir dette metallet i stedet kjøpt på verdensmarkedet. Miljødirektoratet har konkludert med at Engebøprosjektet vil ha minimale miljøkonsekvenser. Eller som Hambro selv uttaler det i Dagbladet: ” Aktiviteten vil opplagt ha miljøkonsekvenser, men ikke i det omfanget som debatten kan gi inntrykk av.”

Er det rettferdig at vi i Norge ikke skal godta noen minimale miljøkonsekvenser men heller utsette andre for enda verre ødeleggelser ved å handle disse råvarene fra den tredje verden? Er det på denne måten den globale miljøkampen vinnes, eller er vi fornøyd bare vi ikke risikerer noe i “vår fjord”?

Utfordring

Jeg vil utfordre Natur og Ungdom, Naturvernforbundet og andre motstandere av Engebøprosjektet med følgende:

Kan dere sette opp en konferanse eller arbeidsgruppe der temaet er:

“Hvordan på en bærekraftig og rettferdig måte forsyne verden med nødvendige mineraler for et grønt skifte.”

Min mening er at dette er en av de store globale miljøutfordringene verden står overfor, og det ville derfor bidra til mer troverdighet for miljøbevegelsen å gå inn i en slik problemstilling. Disse utfordringene kan ikke løses ved bare å si “nei”.